This letter is also available in English.
17. mars 2026
«Sann humanisme er stridende humanisme … vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett»
– Henriette Bie Lorentzen, 1945
Noen ganger er det nettopp det at ingen sier noe, som blir stående igjen.
Da Henriette Bie Lorentzen åpnet landsmøtet i Norsk Kvinnesaksforening i 1945, hadde hun overlevd tortur og nazistisk konsentrasjonsleir. Hun hadde sett hva som skjer når mennesker gradvis slutter å bli sett som mennesker.
Det er vanskelig å lese de modige ordene hennes i dag uten å kjenne igjen alvoret.
Et varsko
I mars i år publiserte Lemkin Institute for Genocide Prevention sitt tredje varsel om utviklingen for transpersoner i USA. De beskriver situasjonen som en folkemordsprosess i emning.
Det handler om at grensene stadig flyttes. Om hva som blir mulig å si, hva slags politikk det blir mulig å vedta, og til slutt hva som blir mulig å gjøre mot medmennesker.
De siste årene har det kommet et stort antall lover som gjør livet vanskelig for transpersoner i USA. Bare i 2025 ble det vedtatt over hundre. Angrepene på transpersoner griper inn i hverdagen på mange måter – i tilgang til helsehjelp, i skolen, i identitetspapirer og i hvem som får bevege seg hvor.
Når mennesker tvinges til å oppgi et kjønn som ikke samsvarer med hvordan de lever, eller mister tilgang til helsehjelp og offentlig anerkjennelse, innsnevres livsrommet deres. Samtidig flyttes grensene for hvem som får være til. I mars kom nyheten om at ICE står klar til å arrestere transpersoner.
Også språket endrer seg. Transpersoner gjøres til et problem, til en trussel, til noe samfunnet må beskytte seg mot.
Om stillhet
Samtidig er det mye som ikke blir sagt.
Også i Norge har mange som ellers plasserer seg i en feministisk tradisjon vært tilbakeholdne med å ta tydelig stilling mot angrepene på transpersoner – både ute og hjemme. Noen behandler det som noe fjernt, andre som et spørsmål det er vanskelig å mene noe om.
At feministiske miljøer også kan tie, er ikke noe nytt. Det som betyr noe, er hva man velger å gjøre når man ser hva som skjer.
Det er lett å behandle dette som noe som skjer et annet sted.
Det er det ikke.
Det som skjer, skjer nå. Det skjer her.
Det er fullt mulig å følge med uten å si noe. Det er også et valg.
Henriette Bie Lorentzen: «Humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm»
Henriette Bie Lorentzen (1911–2001) var humanist, feminist, menneskerettsforkjemper, fredsforkjemper, litteraturhistoriker, Ibsenforsker og journalist. Et universelt, bredt og humanistisk forankret engasjement for menneskerettigheter for alle var det bærende idealet i hele hennes virke.
Henriette var en av grunnleggerne av Nansenskolen før krigen og bidro til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge. Hun tok initiativ til Nansenskolens første kurs, «Hva er humanisme?», som rettet seg mot kvinner og som ble gjennomført i mai 1939 – før skolen formelt hadde åpnet. Der underviste hun om temaer som «kvinnen og samfunnet» og «kvinnen og fred». Dagbladet omtalte kurset som «humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm».
Henriette var med å stake ut den antinazistiske veien Nansenskolen sto for, både før og etter krigen. Henriette sa: «Ha alltid dine meningers mot». Som aktiv motstandskvinne ble hun torturert av Gestapo og var fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Da hun senere ble spurt om sine beveggrunner, tanker og følelser da hun gikk inn i motstandskampen mot nazismen viste hun til Kristian Schjelderups budskap til Nansenskolens studenter: «Ta valg og engasjer deg!»
Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Henriette, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft, og som kunne Kristin Lavransdatter og en rekke verk av Ibsen utenat og gjenfortalte fra disse verkene i mørket om kveldene i Ravensbrück. Våren 1945 ble hun reddet med De hvite bussene.
I tiden like etter krigen reiste hun landet rundt med foredraget «Menneskeverd», der hun formidlet sine opplevelser og menneskemøter i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleiren med en humanitet som gjorde inntrykk. I 1946 og 1947 holdt hun over hundre foredrag. I slutten av 1945 grunnla hun kvinnetidsskriftet Kvinnen og Tiden, med Margarete Bonnevie, Eva Kolstad og Inger Hagerup i redaksjonsrådet. Hun var med å grunnlegge Oslo Kvinnesaksforening og fikk med seg kusinene Eva og Nora i styret. Siden ble hun en av de tidligste aktivistene i Amnesty Norge.
«Sann humanisme er stridende humanisme … vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett»
Sitatet er fra Henriettes åpningstale på Norsk Kvinnesaksforenings landsmøte i 1945. I Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, en essaysamling redigert av Kari Skjønsberg, skrev Henriette at hun etter krigen følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».
Henriette la stor vekt på håp: I 1995 sa hun: «Håpet er det vi trenger mest idag …. unge mennesker skal ikke glemme at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krig og folkemord skjer, finnes det mennesker som kjemper for toleranse, menneskeverd, ytringsfrihet og fred».
Hør podcasten «Norske Henriette lurte døden i konsentrasjonsleiren» fra Nasjonalbiblioteket